I utstillingen BLIKKFANG- MUSEET STUDERER SIN SAMLING OG SITT BYGG viser vi “Den hvite kube”. Hva synes du om dette rommet?

ET ROM FOR ESTETISK KONTEMPLASJON

En karismatisk montering

Mot slutten av 1800-tallet gikk museene i Europa gradvis bort fra en Salong-montering med bilder tett i tett som et lappeteppe. Etter andre verdenskrig gikk Museum of Modern Art (N.Y.) et skritt videre og monterte bildene langt fra hverandre, slik at det enkelte verk fikk mye luft og tomrom. Hvert verk skulle tale for seg selv. De skulle ikke følges av forklarende eller pedagogiske tekster. Den hvite kube bekreftet kunstverket som enestående, på samme måte som gullrammene tidligere hadde gjort det. Den hvite kuben bygger opp under kanoniseringen av verket som mesterverk. Fokuset er på form, verket er løsrevet fra en brukssammenheng eller en ytre virkelighet som definerer innholdet.

Den hvite kuben er modernismens foretrukne rom. Kunstverket fremstår her som autonomt, dvs selvtilstrekkelig. Dette er det mest eklatante utslag av tanken om kunstmuseet som nøytralt visningssted, renset for ideologi, fritt for fortolkning og inngrep fra en utenforstående ”forstyrrende” verden.  Man skal bare konsentrere seg om verket i seg selv, et verk som her ikke referer til annet enn sin egen virkelighet.

Jo sterkere abstraksjonen i maleriene ble, jo renere ble utstillingsinteriøret. Det kuliminerer i et nonfigurativt bilde i et nonfigurativt rom. Økende avstand mellom verkene og montering i en rekke gjør at bildene fremstår som adskilte universer. Dette rommet legger opp til konsentrert, kontemplativ erfaring.