Som en del av utstillingen BLIKKFANG – MUSEET STUDERER SIN SAMLING OG SITT BYGG kan du oppleve et besøk i Salongen. Her henger bildene tett i tett fra gulv til tak. Hva synes du om dette rommet?
En ”picturesque” opplevelse
Hvordan bildene presenteres sier noe om hvordan vi betrakter dem som objekter. Utstillingsmåten i National Gallery i London tidlig på 1800- tallet var preget av overfylte vegger, et opphengingsskjema som var i tråd med den konvensjonelle 1700-talls estetikk. Måten å stille ut på ble omtalt som dekorativ og ”picturesque”, et opphengingsskjema som bestod av et større bilde som sentrum, flankert av flere mindre malerier. Normen var å stille ut maleriene etter en historisk kronologi, organisert etter skole og mestere, og rangert etter et genrehierarki. Slik ble publikum veiledet til å sette den klassiske kunsten inn i en sammenheng. Også i Parisersalongen (Salon de Paris) hang bildene tett i tett, ramme mot ramme i flere rader i høyden fra gulv til tak. I perioden fra 1784 til 1890 ble den arrangert hvert eller hvert annet år som den viktigste faste kunstbegivenheten i verden. Den skulle vise det nyeste innen samtidskunsten. Det ble ansett som en stor ære og et viktig karriereskritt å få stille ut her. Også norske kunstnere, som Christian Skredsvig og Frits Thaulow, stilte ut på Salongen. Skredsvig oppnådde som eneste norske kunstner noensinne, å bli tildelt den prestisjefulle gullmedaljen ved utstillingen i 1881.
Det foretrukne salongmaleriet var de store liggende formater, med brede gullrammer. På den måten ble det skapt avstand til neste verk og maleriet ble bedre synlig i den ellers overfylt veggmontering. De brede gullrammene ga motivene et eget rom ved å skille verkene fra hverandre, samtidig som det ga dem status som unike, eksklusive objekter.
Forutsetningen for at man kan gjøre dette, er at kunstverket antas å ha særegne estetiske kvaliteter og at det er løsrevet fra en brukssammenheng. Dette, i motsetning til et alterbilde i en middelalderkirke eller et allegorisk bilde i et rådhus, som alle hadde fått sitt innhold og sin form bestemt etter rom og funksjon. Når kunstverket tjener en funksjon må det og kunne leses i form av felles koder. I museene henger de gruppert sammen som historiske eller estetiske produkter. Løsrivelsen fra brukssammenhengen og de felles kodene innebærer en autonomiseringsprosess.
